Jeg har lest litt rund og snakked med venninner og andre på babyverdenforumet og har enda ikke skjønt hvorfor det er så tabu å ha fødselsdeprisjoner. Også jeg skjønner det jo litt, for jeg ser det jo selv at det er ikke gøy å ikke føle noe for sitt eget barn osv.... Jeg hater det og det er også derfor jeg har søkt hjelp men jeg ønsker ikke at dette skal være noe tabu emne så derfor forteller jeg min historie her.
Jeg hadde en fødsel som ikke var så bra for min del, jeg fikk haste keisersnitt med full narkose og jeg fikk ikke sett lille my før 5 timer etter fødsel. Jeg har slitt psykisk før svangerskapet så jordmor forbredet meg på at det kunne komme etter fødselen.
Jeg var jo i lykkerus når jeg endelig fikke se lille my og alt gikk bra når vi kom hjem og de første månedene men så kom følesene....
Jeg begynte å "miste" følesene for babyen min og med det kom følesen med å være en dårlig mor....
Jeg benektet følesene og snakket ikke med noen om det, for det kom jo til å gå over og det gjorde det en liten periode men når de kom tilbake igjen var de bare sterkere og vanskligere og fordøye. så jeg skjønte at dette går ikkejeg kan ikke gå rundt sånn her og ikke føle noe for mitt eget barn og ikke se de gledene jeg burde se og føle så jeg tok kontank med fastlegen min og ble henvist videre til komunen jeg bor i. Det var den hjelpa tenkte jeg da men de har et fint tilbud på familienshus og jeg fikk snakke med min jordmor og har nå fått time hos familie terapaut og psykisk sykepleier så endelig skal de vonde følesene bort.
Hvis det er noe som leser dette håper jeg det kan hjelpe med å ikke være redd for å snakke om problemene sine og ikke holde det inne uansett hva det gjelder. Familie og venner er den sørste støtten man har rundt seg så bruk dem. Det er mange der ute som har det vondt og ikke tør å søke hjelp og det er synd. håper dette innlegget kan motivere litt hvertfall :)
